Natascha Kampusch: Noli me tangere

Ingen har vel kunnet lese om Natascha Kampusch uten å bli grepet. Mindre grepet blir man ikke av å se intervjuet med henne. Det er smertefullt og foruroligende. Dels fordi hele hennes fremtoning skriker av undertrykt smerte og vonde følelser, dels fordi intervjuet viser hvordan vi alle med dette intervjuet blir overgripere.

Å la Natascha Kampusch stå fram i et TV-intervju er etter min mening helt uansvarlig, sykt og perverst. Intervjuet er en forlengelse av fangenskapet hun ble holdt i. Den tilfredsstiller bare vår kollektive kikkertrang. Nå vet alle hvem hun er og hvordan hun ser ut. Det blir umulig for henne å møte mennesker med en nøytral identitet. Overalt og i uoverskuelig fremtid vil hun bli gjenkjent og være hun-som-ble-holdt-innesperret-i-åtte-år. Hun går fra et fangenskap til et annet. Det kunne hun vært spart for.

Det er sannsynlig at etterforskningen kommer til å avdekke ting vi knapt ønsker å vite. Wolfgang Priklopil har ikke holdt Natascha Kampusch innesperret i åtte år fordi han ønsket å gi henne omsorg og kjærlighet. Hvis vi hadde ønsket hennes ve og vel, hadde vi latt henne få være i fred, latt etterforskningen få gå sin gang, latt henne få lov til å bygge opp en ny identitet, et nytt liv.


Om Natascha Kampusch i Wikipedia
Om Wolfgang Priklopil i Wikipedia
Kommentar i Aftenposten
Artikkel i The Times om Natascha Kampusch
Alice Millers nettsted om overgrep mot barn
John Fowles’ roman The Collector minner om Kampusch-saken