Alfred Hitchcock: Spellbound

Alfred Hitchcocks Spellbound (1945) med Ingrid Bergman og Gregory Peck har alltid fått det til å gå kaldt nedover ryggen min. Det er erindringsscenene, akkompagnert av skikkelig «nervemusikk», jeg av en eller annen grunn synes er så skumle. Jeg kan ikke forklare hvorfor.

Spellbound er basert på romanen The House of Dr. Edwardes av Francis Beedings. Handlingen foregår i psykiatermiljø, og tar opp temaer som kastrasjon, skyld og identitet. Dette er hovedtemaer knyttet til Hitchcocks behandling av mor-sønn-tematikken, men for den mannlige hovedpersonen er det en skjebnesvanger ulykke i barndommen som gjør at han «sitter fast», ikke moren.

Det er en såkalt whodunnit (hvem-gjorde-det), der morderen avsløres helt på slutten, slik som i en Agatha Christie-krim. Selv om Hitchcock har et par filmer med whodunnit-plot, hatet han dem fordi avsløring av løsningen ødelegger opplevelsen for andre som skal se eller lese boken. Hitchcock fant whodunnits for tekniske, det var for lite følelser. De andre whodunnitene i Hitchcocks verk, er Murder! (1931), Number Seventeen (1932, her er spørsmålet: Hvem er detektiven?), Suspicion (1941), The Paradine Case (1947), Stage Fright (1950), To Catch a Thief (1955) og The Trouble with Harry (1955).

Musikken i Spellbound er meget fremtredende. Den høres veldig ”filmmusikk” ut, selv om det er noen følsomme strykere og et par Sjostakovitsj-inspirerte partier som er meget virkningsfulle, for ikke å snakke om nervemusikken i erindringsscenene. For moderne ører er det nesten parodisk hvordan musikken stiger når følelser skal understrekes. Men filmen fikk en Oscar for nettopp musikken. I forhold til det meste av det som ble produsert på denne tiden, er filmmusikken i Spellbound original.

Spellbound inneholder en av Hitchcocks vakreste sekvenser: Når Ingrid Bergman og Gregory Peck kysser mens dører i rad og rekke åpnes delvis dobbelteksponert over de kyssende. I samme sekvensen er det en utrolig virkningsfull bruk av ekstreme nærbilder av øynene. Hitchcocks kyssescener fortjener en egen bok.


















Når man ser eldre filmer, er det påfallende hvor fremtredende røyking er. I dag vekker (heldigvis) en røyker oppsikt på film. I dag kan ikke en filmhelt fremstilles røykende, dersom han ikke samtidig er et vrak. Røykingen i Spellbound foregår i situasjoner man stiller seg undrende til i dag: Den nye sjefen røyker mens han behandler en pasient, psykiaterne røyker mens de sitter ved matbordet og Hitchcock selv kommer røykende ut av heisen på Empire State Hotel med en fiolin i hånda.

Leo G. Carroll spiller den avtroppende sjefen for den psykiatriske institusjonen. Carroll spilte også i fem andre Hitchcock-filmer (Suspicion, The Paradine Case, Rebecca, Strangers on a Train og North by Northwest), og er med det den skuespilleren Hitchcock brukte oftest.

En skuespiller med litt mer futt enn trauste Carroll, Wallace Ford, (som spiller en av detektivene i mesterverket Shadow of a Doubt), dukker opp i en herlig liten rolle som den innpåslitne mannssjåvinisten fra Pittsburgh som prøver å sjekke opp Ingrid Bergman. Hva er det forresten med Pittsburgh? Hvorfor latterliggjøres denne byen så ofte i amerikanske filmer?

Spellbound er en av filmene Hitchcock lagde under kontrakt med produsenten David O. Selznick. Det ser man tydelig i den virkningsfulle bruken av skygger (som var så typisk for Selznicks filmer). Har du sett Gone with the Wind eller Rebecca, husker du sikkert skyggeeffektene. Det er også noen flotte dobbelteksponeringer i Spellbound som er like virkningsfulle i dag.

Det er ikke ofte at detaljerte volds- eller ulykkesscener fra denne tiden vekker sterke følelser i dag. I Spellbound er det imidlertid en barneulykke (som er med på å løse mysteriet) som er sterk kost, selv i dag (en gutt blir spiddet på et gjerde med dekorative «spyd»).

Hitchcock fikk hjelp av Salvador Dalí i den kjente drømmescenen. Dalís billedverden passer perfekt for en slik drømmescene. Av drømmescenene man finner i Hitchcocks filmer, er dette absolutt den beste. Drømmescenen i Vertigo er forferdelig dårlig (tegnefilm).

Hitchcock var veldig opptatt av synsvinkelens logikk, og mente at det var absurd å bruke kameravinkler som ikke var rotfestet i filmens psykologi. I dag har jo meningsløse kameravinkler tatt helt av, med kameraet nedi graven, inni kjøleskapet, under vannet, nedi vannglasset osv. Det blir bare tomme tekniske øvelser som gir en pussig og kanskje overraskende opplevelse, men som ikke er integrert i filmens helhet.

Selvmordsscenen i Spellbound inneholder en slik ulogisk synsvinkel. Hitchcock brukte en stor trehånd i scenen der morderen retter revolveren mot seg selv og skyter. Hitchcock var meget opptatt av at synsvinkelen skulle være logisk, og i denne scenen er det helt ulogisk at synsvinkelen skal være morderens. François Truffaut diskuterer synsvinkel med Hitchcock i den flotte boken med Hitchcock-intervjuer der de går igjennom hele Hitchcocks karriere, film for film. Et must for alle som liker Hitchcock.

Morsbinding er et tema som går igjen i de fleste av Hitchcocks filmer. Vidunderlige typer med et høyst uforløst forhold til moren er for eksempel Herb (Hume Cronyn i Shadow of a Doubt), Norman Bates (Anthony Perkins i Psycho) og Roger O. Thornhill (Cary Grant i North by Northwest). I Spellbound er det ikke hovedpersonen, men en politimann i en birolle som har fått «æren» av å være ekstremt morsbundet. I en komisk samtale med en kollega snakker han om morens sykdom og hvordan hun vil at han skal flytte med henne og oppgi karrieren. Politimenn blir for øvrig nesten uten unntak fremstilt som latterlige premieidioter i Hitchcocks filmer.

Spellbound er ikke en av Hithcocks beste filmer, men selv en middels god Hitchcock-film er mer interessant enn de fleste andre filmer.

Finn ut om Amazon har Alfred Hitchcocks Spellbound