When you control the mail, you control - information

I går spurte jeg sønnen min om hvilken av hovedpersonene i Seinfeld han likte best. «I hvert fall ikke George, for han likner for mye på deg,» svarte han.

Der røk den arven.

Etter en tenkepause kom han på at det kanskje var Newman han likte best. Hadde han sagt at Newman også liknet på meg, så hadde det vært barnehjem neste, men det sa han heldigvis ikke.

Jeg sier som Newman: When you control the mail, you control ... information!

Se min Seinfeld-blogg for Seinfeld-fans

Kundetilfredshet og kundelojalitet

Norsk kundebarometer i regi av BI slapp nylig årets liste over kundetilfredshet og kundelojalitet. Det var interessant lesning. Jeg merket meg selvfølgelig min tidligere arbeidsgiver Dagbladet, der spriket mellom kundetilfredshet og kundelojalitet var meget stort. Folk synes det er et rævaprodukt, men de kjøper det allikevel. Det henger kanskje sammen med hvilken identitetsmarkør Dagbladet fortsatt er for en stor del mennesker. Mange vil ikke bli sett død med VG i hendene. Det å lese Dagbladet oppleves imidlertid som et signal til verden om at det fortsatt er en viss grad av hjerneaktivitet igjen.

Se hele listen på kundebarometer.com

Hele Sopranos på 7 minutter

I etterdønningene av den interessante diskusjonen om det nye nettstedet til Storebrand.no på diverse blogger fant jeg på Helge Tennøs spennende blogg en 7-minutters rekapitulering av hele Sopranos-serien. Den er så vidunderlig at jeg må dele den med leserne av Med andre ord.

Ikke lett å selge bobil

På firmabloggen til Blakseth bobilutleie har jeg lagt ut en video av en bobilselger som har megaproblemer når han skal spille inn en TV-reklame, men siden denne bloggen har en større leserkrets, tillater jeg meg å ta den inn her også. Folk får aldri nok av bloopers. Og mens du ser, kan du jo filosofere over hvorfor det er så himla morsomt å se frustrerte folk (og fruer!) og folk som mislykkes. Enjoy.

Kundebehandling: håndtering av e-post

For en tid tilbake ringte jeg til et stort norsk entreprenørfirma for å følge opp en e-post jeg hadde skrevet (og sendt på nytt et par uker senere). Jeg hadde sendt e-posten til firmapost-adressen som står på kontaktsiden.

Svaret jeg fikk, var at å nei, firmapost-adressen hadde de gitt opp for lenge siden, for den ble oversvømt av spam. Så der kunne jeg ikke regne med å nå frem. Nei, det sikreste var å ringe eller sende et brev i posten.

Hvis du tror at alle firmaer har gjennomtenkte rutiner på behandling av innkommende e-post, så må du tro om igjen. Det sier seg jo selv at man ikke bygger særlig gode kunderelasjoner hvis man overser kundene, så det er all grunn til å ta dette alvorlig.

Det er selvfølgelig ledelsen som må ta tak i problemet. I enkelte bedrifter er slike sviktende rutiner rett og slett et arbeidsmiljøproblem. For noen må ta seg av alle telefonene. Og det gjør ikke ledelsen.

Neste karneval

Trenger du noe annet å tenkte på enn hvordan man bruker semikolon? Her er noen tips til neste karneval:

Hitchcock og Highsmith: Strangers on a Train

Alfred Hitchcock er kjent for å forvandle et dårlig litterært forelegg til stor filmkunst. Strangers on a Train er et unntak. Patricia Highsmiths roman Strangers on a Train (no.: Billett til helvete) er en krimklassiker. Det er imidlertid ikke mye Hitchcock beholdt av romanens ingredienser. Etter mordet på Guys kone er det så å si ingenting romanen og filmen har felles.

Mordet på Guys kone, den løsaktige Miriam, er et visuelt høydepunkt og et av de mest berømte mordene i Hitchcocks verk. Vi ser mordet reflektert i Miriams brilleglass. Mordene i Hitchcocks filmer er et studium verdt. De favner alt fra det høyekspresjonistiske dusjmordet i Psycho til det lydløse og minimalistiske mordet på Babs i Frenzy, der kameraet sakte trekker seg tilbake mens tilskuerne vet at det kommer til å skje et mord.

Den viktigste endringen Hitchcock gjorde, var å la Guy være uskyldig. I Patricia Highsmiths roman dreper han faktisk Brunos far.

En annen viktig endring er normaliseringen av Bruno. I romanen blir han fremstilt som en fordrukken psykopat. Han beskrives med klare tegn på kroppslig forfall. Dette fysiske forfallet er åpenbart en parallell til hans sjelelige forfall. Han har betente øyne, kvise i panna, avbitte negler og «lukter motbydelig av sigaretter, brilliantin og ram alkohol». Hitchock fremstiller ham som en «vanlig» mann (om enn med noen forskrudde ideer).

I romanen er Bruno mer åpenlyst homoseksuell enn i filmen. Homofili kunne antydes, men selvfølgelig ikke fremstilles som noe normalt på femtitallet. Hitchcock likte å antyde en homofil legning hos noen av sine skurker. Han er blitt beskyldt for både å være homofob og misogynist (kvinnehater).

Sammenliknet med Hitchcocks versjon er romanen pratsom. Under lesningen klarer jeg ikke å fri meg fra tanker som «men dette kunne vært strøket» og «her kunne det vært strammet inn». For det var nettopp det Hitchcock gjorde; han strøk og strammet inn. Og skapte et helstøpt kunstverk.

Strangers on a Train er et av Hitchcocks hovedverk. Den er definitivt blant de fem Hitchcock-filmene jeg setter høyest. De andre fire er:

• Psycho
• North by Northwest
• Shadow of a Doubt
• Rebecca