Nibelungens Ring – Kungliga Operan 1895–2007

I forbindelse med at Kungliga Operan i Stockholm setter opp hele Richard Wagners Nibelungenringen, har de utgitt en liten bok med artikler, oversikter, sitater, flotte bilder fra oppsetningen og en CD med opptak fra Ringen som spenner fra 1904 til 2007.

Birgit Nilsson dukker opp som Sieglinde i et kort utdrag fra Die Walküre på svensk ("Du er den vår"), og da skjønner man at hun tidlig i sin karriere må ha vært en fantastisk Sieglinde. På denne CD-en virker hennes Sieglinde-fortolkning mye varmere og emosjonell enn vi er vant til å høre fra henne i roller som for eksempel Isolde og Brünnhilde senere i karrieren.


For meg var det mest spennende å høre Unni Rugtvedt (1934-97) som Erda i Das Rheingold (Weiche, Wotan! Weiche!). Unni Rugtvedt var en norsk alt som omskolerte seg til mezzosopran. Hun var ofte å høre i Stockholm (også på Drottningholm), men var også i Wien, Bayreuth, Oslo etc. I Bayreuth sang Rugtvedt Rossweisse (Die Walküre, 1968-69), Altsolo (Parsifal, 1968-69) og Mary i Der fliegende Holländer (1969).

Det var meget interessant å høre et kort utdrag fra tredje akt av Die Walküre (O, hehrstes Wunder!), ikke fordi sangprestasjonene var så eksepsjonelle, men fordi Leo Blech dirigerte det hele i et vanvittig tempo. Dette utdraget er fra 1927.

Det er to utdrag fra den nåværende oppsetningen på CD-en. Verdt å nevne fra disse er først og fremst Terje Stensvolds Wotan fra Siegfried og dirigent Gregor Bühls spennende fortolkning av Götterdämmerung (slutten).

Her kan du lese mer om boken Nibelungens Ring – Kungliga Operan 1895–2007
Annamia Eriksson spiller Siegfrieds horn
Kungliga Operan
Bloggen Wagner Opera

Tilbake til forsiden

Bach: Magnificat

Når folk som ikke har noe særlig forhold til klassisk musikk, spør meg om jeg kan anbefale noe å høre på, er Bachs "Magnificat" et av verkene jeg nevner. Dette er "H-mollmessen" i miniatyr, noe av det beste Bach komponerte.

"Esurientes implevit bonis". Bernarda Fink synger, Nikolaus Harnoncourt dirigerer.

På nettstedet Bach-cantatas.com står det latinske teksten og oversettelse

Tilbake til forsiden

Atonement årets beste film

Om forlatelse (Atonement), basert på en roman av Ian McEwan, vant prisen for årets beste film under Golden Globe-utdelingen nylig. Filmen fikk også prisen for beste originalmusikk.

Finn Atonement (Om forlatelse) på Amazon

Alle Golden Globe-prisvinnerne

Tilbake til forsiden

Bernstein og Mahler

De siste taktene av Mahlers 9. symfoni assosieres gjerne med en dødsprosess, når livet svinner hen. Leonard Bernstein kjørte dette løpet helt ut og tolket Mahlers anvisninger i partituret til det ekstreme. I innspillingen med Concertgebouw-orkesteret dirigerer han dette så langsomt som det er mulig, med lange pauser. Denne tolkningen er omstridt, og man er gjerne enten frelst eller hoderystende. Jeg er frelst, må jeg innrømme. Jeg har et sterkt kjærlighetsforhold til Leonard Bernsteins sene innspillinger av Mahler (og Wagners "Tristan und Isolde"). Concertgebouw-innspillingen av Mahlers 9. og innspillingen av Tristan und Isolde er mine valg hvis jeg fikk ta med meg to innspillinger til en øde øy.

Det var derfor "morsomt" å komme over et filmklipp av Bernstein der han dirigerer Wienerfilharmonikerne og kommenterer codaen fra Mahlers 9. symfoni. Det er fra en dokumentar som ble laget på midten av 70-tallet. Lyden og bildet er dessverre ikke av den beste.

Bernstein dirigerer Tristan und Isolde
Tilbake til forsiden

Kredittkort og et kreativt gjeldssaneringsprogram

Kredittkort er Satans parfymerte avføring. Å kjøpe på kreditt (med eller uten kredittkort) er hårreisende dyrt. I et tidligere innlegg viste jeg et eksempel fra der du gis muligheten til å betale 2345 kroner for en vare som er verdt 345 kroner. Det er de ressurssvake som blir taperne for denne typen utsuging. Det kan se så lite ut med 12 kr per måned i "finansieringspris" og skarve 45 kroner per måned i termingebyr.

Firmaet som står bak den geniale markedsføringkampanjen "Will It Blend?", har løsningen for deg som har hoppet på de mange kredittkorttilbudene som strømmer inn fra banker, forsikringsselskap, boligbyggelag og gudene vet hvem som ikke tilbyr kredittkort i våre dager. Blendtec har et gjeldssaneringsprogram som de kaller The "Will It Blend?" debt elimination program. Løsningen er såre enkel. Se og lær.

Tilbake til forsiden

Om forlatelse – filmatiseringen av Ian McEwans mesterverk

Du kjenner vel vitsen om de to geitene som sto og spiste på en filmrull? Så spør den ene hvordan det smakte. Og den andre svarer: Jeg likte boka bedre.

Denne historien har jeg lånt av Alfred Hitchcock, en mester i å omskape dårlige litterære forelegg til filmatiske mesterverk. Settingen er motsatt når man skal skape film av en bok som grenser til det perfekte. Ian McEwans roman Om forlatelse (Atonement) er så velskrevet og velkomponert at jeg ikke kan forestille meg hvordan man skulle kunne lage en film som overgikk denne. Det blir dessverre litt slik at man sitter og sammenlikner bit for bit når en film har et så godt forelegg. Egentlig bør filmen vurderes som et selvstendig kunstnerisk uttrykk, men det er ikke alltid lett.

Skuespillerprestasjonene i Om forlatelse er fantastiske. Særlig imponerte Saoirse Ronan meg. Hun spiller den 13 år gamle Briony, en kreativ og skråsikker jente som er overbevist om at det ikke finnes noen mer betydningsfull person i verden enn henne selv. Vanessa Redgrave er også fremragende som den aldrende Briony. Og selv om filmen preges av store rolleprestasjoner over hele fjøla, må jeg nesten få trekke frem to navn til: James McAvoy som Robbie og Romola Garai som 18 år gamle Briony.

Kjæresten til 13 år gamle Briony Tallis' storesøster anklages og dømmes for en voldtekt han ikke har begått. Briony styres av sjalusi, et ønske om å hjelpe storesøsteren og irrasjonelt hat. Hennes vitnemål blir avgjørende. Resten av livet forsøker hun å gjøre opp for og leve med sitt fatale falske vitnemål. Men hvordan kan man oppnå forsoning når ikke de rammede vil akseptere bønnen om tilgivelse eller ikke lenger lever? Hvordan leve med dette?

Filmen leker med fortellingens tidslinje på en meget virkningsfull måte. Det spoles tilbake og scener vises på nytt. Fortellerteknikken gjenspeiler tematikken på en briljant måte.

Robbie (James McAvoy), kjæresten til Brionys storesøster, blir sluppet ut av fengsel mot å verve seg som soldat. Han kjemper i Nord-Frankrike, men når tyskerne vinner terreng, må engelskmennene trekke seg tilbake. Robbies forferdelige reise mot havet i 1940 er meget sterkt beskrevet i boka. Dette er en reise mot friheten og kjærligheten. I filmen er denne delen merkelig dvask.

Filmen vil sannsynligvis gjøre sterkere inntrykk på den som ikke har lest boka. Det avgjørende vendepunktet i historien, den sjokkerende avsløringen som gjør at du må lese hele fortellingen på nytt i et nytt lys, kan umulig få samme effekt på film. Jeg tenkte på flashbacket i Hitchcock-thrilleren Stagefright da jeg så Om forlatelse på Gimle kino i går kveld. Men dette kan jeg ikke gå nærmere inn på uten å avsløre for mye.




Finn Atonement (Om forlatelse) på Amazon

Filmens offisielle hjemmeside
Om Atonement på IMDB.com
Ian McEwans offisielle hjemmeside

Tilbake til forsiden

Natascha med talkshow

Det er med undring jeg leser at Natascha Kampusch nå skal få sitt eget TV-show. Etter åtte års fangenskap i huset til den mentalt forstyrrete Wolfgang Priklopil, ble hun en elsket (og hatet) medieyndling. Det hele ble til et mediesirkus med alt man kan ønske seg av ingredienser: en overgriper som kaster seg foran toget, en psykolog som sitter og passer på i halvmørket bak Natascha mens hun blir intervjuet, en mor som anklages for å ha vært med på bortføringen, et nesten intakt barneværelse, en annen mor som ikke ante at sønnen var spik spenna gæren.

Når Natascha Kampusch nå får sitt eget TV-show, er dette bare en forlengelse av den rollen media ga henne da hun rømte fra Priklopil. Det var ikke snakk om hva som var best for henne. I stedet spurte alle seg: Hvordan kan vi (også) utnytte denne jenta? Det er vi – kikkerne – som har overtatt rollen som overgriper nå.

Oppmerksomhet er bra for dem som har fått for lite av det. Når man, som Natascha Kampusch, får så mye oppmerksomhet, er det lett å mistolke oppmerksomheten og tro at det er noe annet enn egoisme fra vår side.

Det fine for oss nå, er at hun "velger det selv", for da kan vi alltid imøtegå enhver kritikk med: Hun valgte det selv.

Mer på CNN

Tilbake til forsiden