Skuffende Elektra fra Stein Winge

Elektra og hennes nylig hjemkomne bror Orest. Foto: Erik Berg

Jeg hadde visse forhåpninger til Stein Winges oppsetning av Elektra på Operaen. Forestillingen sett som musikkteater ble imidlertid en skuffelse. Personinstruksjonen var tam og sjelden interessant. Ofte sto personene bare rett opp og ned med ansiktet mot publikum. Winges bebudede menneskeliggjøring av personene så man lite til.

Lyspunktene i dette universet var få, og det var ikke mye spillerom for ekte følelser. Scenen besto av en klaustrofobisk kasse av et rom. Her holdt den mildt sagt plagete Elektra til, som et dyr i et bur. Rundt henne vimset tjenestepiker kledd som vaskekoner fra 60-tallet, og ved et par anledninger lekte barn krig og kongemord. Bedre utnyttelse av lyseffekter kunne bidratt til en mer spennende visuell opplevelse.

Orkesteret var det mest interessante den kvelden jeg så forestillingen. Dirigenten Patrik Ringborg brettet ut kompleksiteten i partituret, og orkesteret fulgte opp med strålende spill. Av sangerne var det flere skuffelser. Uten å nevne navn, kan jeg si at man altfor, altfor ofte hørte mer lyder enn velartikulerte ord - og her snakker jeg om de sangerne man hørte noenlunde tydelig. Caroline Whisnant som Elektra var god, og sang seg opp etter hvert som forestillingen skred frem, men det var Klytaimnestra sunget av Susanne Resmark som virkelig skilte seg positivt ut. Trond Halstein Moe skuffet med en tam Orest, i Stein Winges oppsetning en uheroisk og kynisk morder, som verken følte noe særlig for søsteren eller noen andre, og som i tråd med dette rett og slett stakk av når mordet på moren og den nye kongen var begått.

Mer opera på Wagneropera.net