La Boheme på kino

Lørdag ble Stefan Herheims oppsetning av La Bohème vist direkte på kinoer over hele landet. Det er første gang noe slikt skjer i Norge, så dette var uten tvil en milepæl for Den Norske Opera. I Oslo var tre kinosaler utsolgt, og mange andre steder blir det meldt om stor publikumspågang. Som begivenhet må eksperimentet betegnes som vellykket. Mange av dem som ikke rakk å kjøpe billett før det ble utsolgt, fikk dermed mulighet til å oppleve oppsetningen, dog med elektronisk fordreid lyd og uten liveatmosfæren i operahuset.

Eller fikk kinogjengerne sett den samme forestillingen som jeg har sett fire ganger fra salen? Hva fikk de sett? Som operaelsker, filminteressert og spesielt opptatt av nyskapende operaregi satt jeg igjen med flere spørsmål enn jeg fikk svar på etter å ha sett begivenheten på Ringen kino i Oslo.

Filmatiseringen skal utgis på DVD og vil bli den tredje (utrolig at ikke flere er filmet) Herheim-oppsetningen på DVD (etter Die Entführung aus dem Serail fra Salzburg og Eugen Onegin fra Amsterdam). Parsifal filmes til sommeren. Min erfaring fra tidligere livesendinger av opera, er at veldig mye blir bedre når materialet settes sammen til en endelig versjon.

For å ta det minst interessante først: Med relativt faste intervaller (omtrent hvert 10. minutt) var det dropouts i lyden som varte et par sekunder. Har virkelig ikke teknologien kommet lenger? Dette har skjedd de andre gangene jeg har sett opera på kino også (forestillinger fra Metropolitan). Det positive med Ringen kino er dog at ikke lyden forvrenges med kraftig skurring, som jeg har opplevd på Gimle.
Fordelen med filmet opera er selvfølgelig at man kommer tettere innpå sangerne. Når de er gode skuespillere og ikke stirrer stivt på dirigenten, er dette som oftest svært berikende.

Under gårsdagens La Bohème fikk vi se mange nærbilder. Mange av dem var ikke heldige. Spesielt lite severdige var de som viste Marita Sølbergs "silikonlue" i profil. Da skrukket den seg og så løs ut i skjøtene. Det så bare veldig feil ut.

Men det som virkelig plaget meg i går, var utsnittene og det de ikke viste. Fjernsynsestetikken skjulte altfor mye av det som skjedde på scenen. Noe av det spesielle med Stefan Herheims operaoppsetninger, er at ting ofte skjer samtidig på scenen. Å se større deler av scenen blir derfor mye viktigere i filmatiseringer av hans oppsetninger enn de aller fleste andres. En Herheim-oppsetning har alt å tape på å bli redusert til fragmentariske nærbilder, mens en tradisjonell oppsetning kan få nytt liv når vi kommer nærmere sangerne.

• Idet den store kjærlighetsduetten O soave fanciulla starter, forvandles Mimìs sykeværelse til et dyp blått drømmeaktig rom omkranset av skinnende stjerner. Virkeligheten forvandles til drøm/illusjon. Men dette så man ikke før helt på slutten av duetten fordi kamera viste Rodolfo i nærbilde (omtrent som i traileren). Men da blir hovedpoenget borte for dem som ikke har sett forestillingen i Operaen.
• I akt 3 er dreiescenen aktiv. Det er mye som skjer. Det er mye for dem som sitter i salen og ser hele scenen. For dem som bare fikk se utsnittene, må det hele ha fortonet seg fullstendig fragmentarisk og meningsløst. Herheim-produksjoner er gjerne litt hyperaktive. Ved å skru hyperaktiviteten opp i filmprosessen tror jeg mange faller av. Det blir i hvert fall mye vanskeligere å skjønne hva som skjer - for ikke å snakke om hva Herheim har ment. Mange fikk nok bekreftet sine fordommer mot "moderne" oppsetninger det det skjer en hel del uten at publikum skjønner noen ting av hva som foregår.
• Ofte i denne forestillingen (og ellers hos Herheim) er det handling to steder samtidig på scenen. Denne kompleksiteten er det helt avgjørende å få formidlet. Ambivalensen og kontrastene (illusjon/virkelighet, høyt/lavt, komedie/tragedie osv.) er svært viktig i Herheims univers.
• Bortsett fra mot slutten var klippingen preget av rene klipp uten "dissolves" ("myke" klipp med dobbelteksponerte overganger). Siden hele operaen er Rodolfos fantasi/drøm/fortrengning, tror jeg den visuelle fremstillingen ville vunnet på flere "dissolves". Det ville også gitt mulighet til å vise mer av kompleksiteten på scenen. Tematisk ville det også være mer i tråd med Herheims univers siden forvandlinger og flytende overganger er svært sentralt hos ham.
• Det fjernstyrte kameraet på skinner foran på scenen gir en mulighet til å filme tettere innpå sangerne, men dessverre er disse kameravinklene fra froskeperspektiv temmelig ubrukelige. Som oftest ser det uprofesjonelt og dokumentarisk ut på lerretet.
• Når Rodolfo vender seg mot publikum og synger "Å, Mimì, du kommer aldri tilbake…", slås lyset i salen på. Klippet som viste dette var sett fra korets synsvinkel gjennom gitteret de står bak når de kikker inn på bohemene. Dette var en typisk "dokumentarsynsvinkel" som hadde egnet seg i en dokumentarfilm om oppsetningen. Men det essensielle i dette øyeblikket er at det oppstår en nærhet, en identifikasjon mellom Rodolfo og publikum. Dette er viktig, akkurat som det gigantiske speilet som senkes ned foran publikum i Parsifal-oppsetningen i Bayreuth er et nøkkelelement.

For å konkludere er det mitt håp at det i DVD-en blir færre nærbilder, større deler av scenen som vises, at klippingen blir roligere og at det blir flere glidende overganger mellom klippene.